Forum

Vi hadde møttes flere ganger tidligere, men han hadde aldri vært her før, og jeg har aldri sett han så lenge. Vi hadde gått gjennom første etasje, pratet som vanlig med litt lure smil, men ikke noe mer. Nå var det tid for etasjen over, og jeg gikk mot trappa…

Jeg kjente blikket hans i ryggen, eller litt lenger ned… den energien han alltid hadde når han var rett bak meg. Megleren. Alltid for proff, alltid for pen. Og alltid noen lure blikk.

Jeg tok det første steget opp i trappen, så et til og et til… Så skjedde det.
En hånd. Fast. Varm. Rett på rumpa. Ikke tilfeldig. Ikke et uhell. Et krav.
Jeg stivnet et sekund, hjertet slo et ekstra slag, kanskje to. Han lente seg litt nærmere. «Upassende?,» hvisket han.
Jeg burde ha sagt noe. Snudd meg, satt ham på plass. Men i stedet fortsatte jeg å gå. Litt for stille. Litt for tent. Han trakk seg bare et øyeblikk tilbake for å se på meg. Øynene hans søkte mine, som om han ville være helt sikker. Men det var ingenting å spørre om lenger. Alt var allerede sagt med blikk, pust, kropp. Så han tok tak.
Begge hendene hans fant veien tilbake til rumpa mi – denne gangen med fullt overlegg. Et grep som ikke bare holdt, men krevde. Fingrene hans presset seg mot stoffet i den burgunderrøde tettsittende buksen min, som om han ville kjenne hele meg i håndflatene.
Og da vi kom på toppen, var det ikke bare hendene hans jeg kjente – det var pulsen min, høy og brennende, som om hele trappa plutselig hadde blitt en scene for noe vi begge visste kunne gå langt, mye lenger…

Oohhh - få høre mer! 🤩😍