Forum

Det var stille i fjellheimen den kvelden. Påskehimmelen glødet i dype blåtoner, og snøen lå som et mykt teppe over landskapet. Hytta knirket svakt i det gamle treverket, og lukten av stearinlys og nylig fyrt peis hang i luften.

Ingrid hadde trukket på seg en tykk ullgenser, men dro den sakte over hodet idet hun kjente varmen fra flammene. Huden dirret lett, ikke av kulde, men av forventning. Hun hadde ventet hele dagen. Øynene hennes hvilte på døren – den døren han snart ville komme inn gjennom.

Og der sto han. Henrik. Snø i håret, blikket mørkt og lengtende. De sa ikke noe. Trengte ikke det. Øyeblikket var mettet av alt som hadde bygget seg opp over dager og blikk og antydninger.

Han lot jakken falle til gulvet, tok noen skritt mot henne, og så – med et enkelt blikk – visste de begge hva som skulle skje. Hun møtte ham på halvveien, og leppene deres fant hverandre i et langsomt, men sultent kyss.

Hendene hans var kalde mot huden hennes, men det fikk bare varmen mellom dem til å blusse enda hetere. Ullpleddet på gulvet ble deres leie. Peisens flammer danset som vitner, mens natten utenfor pakket fjellet inn i mørkets ro.

De elsket langsomt, med nærhet som bare tid og lengsel kan skape. Ingen hast. Bare pust, varme, og den rytmiske lyden av kroppenes møte.

Og i det påskenatten senket seg helt over fjellet, og stjernene blinket over hvite vidder, lå de sammen – to kropper, én varme. En stevning, ja – men ikke en juridisk én. En stevning av kropp mot kropp, av vilje mot vilje, av begjær som hadde modnet som en god vin.