Forum

Klokken var fem over halv seks. Resten av avdelingen hadde gått for dagen, men jeg satt igjen og latet som om jeg jobbet videre på presentasjonen til mandag. Egentlig ventet jeg. Og jeg visste at hun visste det.

Hun hadde vært uvanlig stille under dagens møte. Ikke det vanlige glimtet i øyet, ingen av de små, ironiske kommentarene hun pleide å kaste mot meg over bordet. I stedet hadde hun sittet rolig, fingrene foldet foran seg, men blikket… blikket hadde ikke sluppet meg.

Jeg hørte hælene hennes før jeg så henne. Tre rytmiske klikk bortover det åpne kontorlandskapet før hun dukket opp i døra til møterommet. Hun lente seg lett mot karmen.

— Du jobber sent i dag, sa hun.

— Presentasjonen, svarte jeg. Stemmen min var mørkere enn vanlig, kanskje litt hes.

Hun nikket sakte og gikk inn. Døra lukket seg bak henne med et lite klikk. Ingen snakket. Vi trengte ikke det. Det var som om luften mellom oss hadde blitt tykkere. Elektrisk.

Hun gikk rett bort til bordet, satte seg på kanten, rett foran meg. Skjørtet hennes gled litt opp over lårene. Jeg så det, hun visste det, og likevel sa hun ingenting.

— Du var stille i dag, sa jeg.

— Jeg hadde… andre ting å tenke på, svarte hun og lot blikket gli langsomt ned til slipset mitt. Så reiste hun seg, gikk bak meg og lente seg fremover slik at jeg kjente pusten hennes ved øret.

— Kanskje jeg trengte å se hvor disiplinert du egentlig er.

Hendene hennes la seg på skuldrene mine. Fingrene beveget seg langsomt nedover brystet mitt, stoppet akkurat ved knuten på slipset. Jeg snudde meg sakte på kontorstolen, og der sto hun — tett på, med blikket festet til meg.

— Lukk døra med lås, sa hun stille.

Jeg reiste meg, gjorde som hun sa. Da jeg snudde meg igjen, hadde hun tatt av seg jakken. Skjorten var halvveis kneppet opp, akkurat nok til å vise et glimt av blonder. Hun tok et skritt frem, og hendene hennes fant veien til slipset mitt igjen.

— La oss si at dette er… et etterarbeid, hvisket hun, før hun trakk meg nærmere.

Hun trakk meg inntil seg og kysset meg. Ikke forsiktig — ikke som en invitasjon, men som en påminnelse om at hun allerede visste hva hun ville ha. Leppene hennes var varme, insisterende, og smaken av henne — kaffe og et hint av noe søtt — gjorde det umulig å tenke klart.

Skjorten min ble løsnet knapp for knapp mens hun presset meg bakover til jeg traff møtebordet. Hun skled hendene over brystet mitt, rev slipset løs med et bestemt rykk og kastet det på stolen bak oss. Fingrene hennes vandret ned til beltet mitt.

— Du vet ikke hvor lenge jeg har tenkt på dette, sa hun lavt. — På hvor du ser ut under det jævla møteantrekket ditt.

— Du kunne bare bedt meg bli igjen, svarte jeg. Stemmen min var dypere nå, mer rå.

Hun smilte. — Og gå glipp av å få deg sånn som jeg vil ha deg? Aldri.

Hun løsnet beltet, buksen, før hun satte seg ned på kne på det mørke gulvteppet mellom stolene. Jeg holdt pusten et øyeblikk. Hendene hennes grep rundt hoftene mine mens hun så opp, blikket hennes brant gjennom meg.

Så kom varmen av munnen hennes — myk, fuktig, med en presisjon som vitnet om at dette ikke var første gang hun tok kontroll. Tungen hennes beveget seg langsomt i sirkler, lekende, ertende, før hun tok meg helt inn, i dype, rytmiske bevegelser som fikk meg til å støne lavt. Hånden min fant nakken hennes, ikke for å styre, men som et instinkt — som om jeg måtte holde fast i noe for ikke å miste kontrollen.

Hun visste akkurat når hun skulle trekke seg tilbake, akkurat når hun skulle la pusten kjøle ned huden min før hun tok meg inn igjen med mer tyngde, mer vilje. Jeg kunne føle meg selv nærme meg kanten — det bygget seg opp så raskt, for intenst.

— Ikke ennå, hvisket hun, reiste seg og snudde seg. — Jeg vil ha deg inni meg når du kommer.

Hun lente seg over møtebordet, dro skjørtet sitt opp og vippet hoftene bakover, avslørende akkurat nok til å gjøre meg gal. Ingen truse. Bare varme, våte lår og forventning.

Jeg gikk bak henne, grep hoftene hennes og gled inn i henne i én, dyp bevegelse. Hun støttet seg med hendene på bordet og kastet hodet bakover. Lydløse stønn ble fanget mellom de lyddempende veggene. Jeg begynte å bevege meg i henne, først sakte, kontrollerte støt, så dypere, hardere, i takt med hennes rytme.

Hun var stram, varm, og beveget seg imot meg med presisjon, som om kroppene våre var laget for dette øyeblikket. Lyden av hud mot hud, av pust og uuttalte behov, fylte rommet.

Og da jeg kjente henne stramme seg rundt meg, høre den korte, skjelvende sukken i halsen hennes, mistet jeg selv kontrollen. Jeg grep henne tettere, presset meg dypere, og lot alt slippe løs.

Stillheten etterpå var nesten like intens. Bare våre raske åndedrag, lukten av begjær og et svakt smil i speilglasset på kontordøren.

— Du får rydde møtebordet selv, sa hun med et lurt smil.