Forum

Peisen kastet varme skygger over rommet, og flammene danset som levende linjer i et dikt bare hun kunne skrive. Celeste lente seg fremover, hendene hvilte på knærne hennes, ryggen rak. Selv i stillhet utstrålte hun kontroll – som om hun dirigerte et orkester du ennå ikke visste du var en del av.

“Folk tror skriving er å finne de riktige ordene,” sa hun, blikket festet på deg. “Men det handler om å kjenne når man skal tie… og hva man våger å vise.”

Hun strakte ut hånden. Du tok den uten å nøle. Fingrene hennes var kjølige, men faste, og hun dro deg nærmere, sakte, som om hver centimeter bar mening.

“Du har lest hver setning jeg har skrevet,” sa hun. “Men nå skal du kjenne linjene jeg aldri publiserte.”

Hun førte hånden din til sin egen brystkasse, rett over hjertet. Du kunne kjenne rytmen – rolig, men intenst til stede. Hun var ikke nervøs. Hun var bevisst. Alt hun gjorde var villet.

“Her bor de beste setningene,” hvisket hun. “De som aldri nådde papiret.”

Du ville si noe – kanskje noe klokt, kanskje noe vakkert – men hun la en finger mot leppene dine.

“Ikke si noe ennå. Bare kjenn. Det er slik ekte tekst begynner.”

Hun lente seg frem. Leppene hennes var myke og bestemte – som om de både spurte og besvarte et spørsmål samtidig. Kyssene var ikke mange, men hvert ett bar betydning. Hun tok seg tid, som en forfatter som nekter å skrive klisjeer.

Og da hun endelig trakk seg litt tilbake, så hun på deg med øyne som ikke bare ville bli sett, men forstått.

“Neste kapittel,” sa hun. “Vil du skrive det med meg… eller på meg?”

Du svarte ikke. Du kunne ikke — alt i deg hadde sluttet å eksistere i ord. Hun var både penn og papir nå, og du var fullt og helt overgitt til hennes håndskrift.

Celeste reiste seg, tok deg i hånden og førte deg gjennom et rom fylt av bøker, kunst, og det uuttalte. Soverommet var ikke pyntet — det var gjennomført. En stor seng, mørkt treverk, linlaken med et lett, nesten litterært uorden over seg.

Hun snudde seg mot deg og begynte å kneppe opp blusen — ikke raskt, men med en rytme som krevde at du fulgte med, som om hvert knappehull var en linje i et dikt hun hadde valgt å fremføre bare for deg. Da stoffet falt til gulvet, sto hun der, ikke som en kvinne du nettopp hadde møtt, men som en karakter du alltid har visst fantes — bare ventet på å bli skrevet frem.

Du nærmet deg, men hun la hånden mot brystet ditt og sa:

“Ikke rør meg som om du prøver. Rør meg som om du forstår.”

Du gjorde som hun sa. Hendene dine var ikke lenger dine; de var styrt av en dypere impuls — av hennes blikk, av hennes pust, av en slags rytmisk ledelse som var like mye erotisk som den var intellektuell.

Hun lot hånden gli nedover magen din, over beltet, og du kjente hvordan kroppen svarte før tankene rakk å formulere det. Hun smilte — ikke et forførende smil, men et tilfreds et. Som en forfatter som ser at manuset tar form.

Hun dyttet deg varsomt ned på sengen og krøp over deg, naken og målrettet. Hun satt over hoftene dine, lente seg frem og kysset deg igjen, dypere denne gangen. Hun tok hånden din og førte den mellom lårene sine — varm, fuktig, uredd.

“Det finnes sannheter her,” sa hun mot halsen din. “Ikke med ord. Med kropp.”

Og da hun endelig lot deg gli inn i henne, var det som å tre inn i en setning du aldri ville avslutte. Hver bevegelse var poesi, hver lyd et komma, hver skjelving en ny metafor. Det var ikke et møte — det var en sammenskriving.

Stillheten etterpå var ikke tom. Den var tung av noe nytt, noe skrevet i kropp i stedet for blekk. Celeste lå halvveis over deg, med hånden hvilende mot brystet ditt, som om hun ville forsikre seg om at hjertet ditt fortsatt slo — og for henne.

Regnet utenfor hadde stilnet. Peisens glør kastet et varmt rødskjær over veggene, og verden utenfor virket fjern, nesten uvirkelig. Det fantes bare dette rommet nå. Bare dere.

Hun så på deg, uten smil denne gangen, bare blikk. Dypt, uten beskyttelse. Og for første gang siden du møtte henne, virket hun ikke mektig. Hun virket ekte.

“Du fikk meg til å tie,” sa hun lavt. “Det skjer ikke ofte.”

Du strøk hånden over ryggen hennes, forsiktig, som om du ikke ville skremme øyeblikket vekk. Hun pustet dypt inn og la hodet mot deg, huden hennes varm og fortsatt levende av nærhet.

“Du trodde du kom hit for å lese meg,” fortsatte hun. “Men jeg tror… jeg skrev deg inn i meg uten å vite det.”

Du kunne ha svart med store ord, men det var ikke nødvendig. Fingrene dine fant hånden hennes, og hun flettet dem inn i dine som om det var det mest naturlige i verden.

To mennesker. Ingen redigering. Ingen distanse.

Bare et førsteutkast til noe som kanskje ikke skulle avsluttes.

Wow - og enda et wow! Du skriver så jeg nesten mister pusten. Så intenst - så nært, så mye av det som jeg har drømt om og ønsket meg. Kan man ønske seg en fortsettelse  av dette? Eller blir det et antiklimaks?

Sitering av innlegg

Tymbro99

Wow - og enda et wow! Du skriver så jeg nesten mister pusten. Så intenst - så nært, så mye av det som jeg har drømt om og ønsket meg. Kan man ønske seg en fortsettelse  av dette? Eller blir det et antiklimaks?

Mer..

Det er hyggelig å høre ☺️ 

jeg kan lage en fortsettelse vil ta litt tid men skal prøve å ha klar til 1 juni ☺️