Forum

Hun ble stille igjen, men ikke fordi hun var ferdig. Det var mer som om ordene sto i kø bak ribbeina hennes, uferdige, urolige. Du kjente det i måten hun holdt deg på – ikke hardt, men bestemt, som om hun trengte å vite at du ikke kom til å forsvinne når stillheten ble for dyp.

Ute begynte vinden å røre på seg igjen. Den slo ikke mot vinduene, bare strøk forbi dem, som en påminnelse om at verden fortsatt ventet der ute, utålmodig. Men inne i rommet satt tiden fast, som om den ville se hvordan dette ville ende.

“Jeg er redd for at du skal forstå meg,” hvisket hun til slutt. “Og enda mer for at du ikke skal prøve.”

Du vendte hodet mot henne, sakte, for ikke å bryte tyngden av det som allerede var sagt. Øynene hennes møtte dine igjen. Ikke flakkende, ikke unnvikende. Åpne. Sårbare.

“Da får vi skrive det sammen,” sa du. “Setning for setning.”

Hun smilte, ikke med munnen, men med hele kroppen. En ørliten lettelse, som når en spent streng gir etter, akkurat nok til å klinge klart.

Uten flere ord trakk hun deg tettere inntil seg, og i den tause enigheten om å bli – i rommet, i hverandre – startet noe nytt.

Ikke som et punktum.
Men som en fortsettelse.

Sengetøyet var lunkent av varme hudflater og stillstand. Et pledd hadde glidd halvveis ned mot gulvet, men ingen av dere rørte det. Ingen frøs.

Celeste pustet rolig nå, nesten synkront med deg, som om kroppen hennes hadde lært rytmen din. Hver gang hun pustet ut, kjentes det som om noe i henne forsvant – vakt, frykt, det som hadde holdt henne i en slags indre flukt. Du hadde ingen illusjoner om at hun var enkel. Men akkurat nå var hun nær.

“Før deg,” sa hun lavt, “var stillhet et sted jeg gjemte meg. Nå føles det som hjem.”

Du svarte ikke, men hånden din beveget seg sakte i sirkel over korsryggen hennes, som om svaret fantes der, i bevegelsen, i tryggheten i berøring som ikke krevde noe tilbake.

Hun løftet hånden deres – fortsatt flettet sammen – og så på den, som om hun leste mellom linjene på huden din.

“Tror du vi kan bli her litt til?” spurte hun.

Du nikket. Ikke for å love, bare for å si ja – til akkurat dette øyeblikket. Til varme puster i natten og rom uten klokker.

Så lå dere der. To kropper. Ett rom. Ingen slutt. Bare pust.

(del4 kommer om en uke)