Forum

Det hadde vært folk overalt. Barn som ropte, korps som slo takten rett inn i brystkassen, pølser med for mye sennep og for lite serviett. Men nå… nå var det bare dem. De hadde trukket seg tilbake, inn i stillheten etter toget, inn bak låven på gården hennes – et skjermet sted, som om verden ikke visste hvor de var.

Han betraktet henne. Hun sto der i blå trønderbunad, håret delvis løst etter dagens vind og løping, kinnene fortsatt varme. Sølvet hennes skinte svakt i skyggen. Øynene hennes søkte hans med et glimt som ikke var nytt, men som endelig fikk rom til å brenne.

– Er det greit… at jeg bare ser litt på deg? sa han lavt.

Hun svarte ikke, men tok et skritt nærmere, og så enda ett – til brystet hennes møtte hans. Hun la hånden mot kragen hans, kjente pulsen. – Jeg har ventet på dette hele dagen.

Han lente seg ned og kysset henne. Først mykt, nesten forsiktig. Så dypere, sultent, med oppsamlet lengsel fra timer med berøringer i forbifarten, blikk i smug, små smil som hadde holdt noe større tilbake. Nå slapp det ut – alt sammen. Som en knyttneve som endelig åpnet seg.

Hendene hennes gled innunder jakken hans. Han svarte med å finne hoftekammen hennes, bunadstoffet stramt og hardt mot fingrene hans – han ville rive det av, men gjorde det ikke. I stedet løsnet han sølvhektene én etter én, som om hver åpnet et nytt rom i henne. Hun gispet svakt da han kom inn til livet hennes – huden bar, varm, myk, skjelvende under hans berøring.

De sank ned, sakte, mot gresset. Solen traff dem skrått fra vest. Hennes skjørt var åpnet, hans bukse halvveis ned. Alt mellom dem var stille, bortsett fra pust – og en dyp, rytmisk bevegelse som begynte sakte… og bygget seg opp.

Hun holdt blikket hans, og i det møtet lå alt: viljen til å gi seg hen, og frykten for å gjøre det for virkelig. Men nå var det for sent å holde igjen.

Han var dypt i henne nå, og hun kjente det – ikke bare i kroppen, men i brystet, i det stedet der savn og lyst møtes og blir noe større. Hun skalv, klorte ham til seg, holdt ham som om hele verden var i ferd med å rakne og dette var det eneste som kunne holde den sammen.

Bevegelsene ble raskere, hardere, men ikke brutale – de var i takt. En hellig takt, nesten – som en bølge som steg opp, høyere og høyere, og så…

Hun kom med et stønn som brast i halsen hennes, og han fulgte rett etter – kroppen hans trakk seg til i henne, han holdt henne fast som om hun skulle forsvinne. Øynene hans ble blanke, og han visste det: dette var ikke bare kåthet. Det var trangen etter nærhet, etter å høre til, etter å bli sett – og det hadde hun gjort. Sett ham. Hele dagen. Og nå, helt og fullt.

De ble liggende. Pusten flatet ut. Fingrene hennes strøk gjennom håret hans, han hvilte pannen mot brystet hennes. Sølvet klirret svakt igjen.

– Jeg vet ikke hva det er vi holder på med, sa hun, lavt. – Men det føles ekte.

– Det er det, svarte han.

Og så ble de liggende – i stillheten, i gresset, i bunad og dress og alt som rev og bandt.