Forum

Hun lå fortsatt tett inntil deg, varm og rolig, men blikket hennes var våkent – som om hun så deg for første gang og visste nøyaktig hva hun så. Fingrene hennes begynte å bevege seg nå, mykt over brystkassen din, nedover magen, med en rytme som ikke krevde noe, men tilbød alt.

“Du var her for meg,” sa hun stille. “Nå vil jeg være her for deg.”

Du møtte blikket hennes og nikket, svelget en pust som føltes tykk av følelser. Du var åpen nå, ikke bare i kroppen, men i alt som lå bak huden. Hun merket det. Hun beveget seg sakte, opp på deg, med lår som lukket verden ute. Varme hender som ikke jaget, men holdt.

Da hun senket seg over deg, var det uten hast, uten press. Du kjente henne ta deg inn med en ømhet som tok pusten fra deg. Hun la hånden mot kinnet ditt mens dere beveget dere sammen, sakte, som om tiden måtte tilpasse seg det dere var i ferd med å bli.

Pusten din ble tyngre. Hun merket det. Hun bøyde seg frem, la pannen mot din.

“Du kan gi slipp,” hvisket hun. “Jeg er her. Hele veien.”

Du holdt rundt henne, hendene hvilende i korsryggen hennes. Bevegelsene deres var rytmiske nå, men fortsatt rolige, følsomme – som bølger som visste hvor kysten var. Øyeblikket var ikke bare fysisk. Det var trygghet. Tillit. Uten fasader.

Da du nærmet deg, forsøkte du å holde igjen – ikke fordi du ikke ville, men fordi du ikke ville at det skulle ta slutt. Hun merket det også. Hun så på deg med et mildt, stødig blikk og sa:

“Slipp. Jeg vil kjenne deg. Alt.”

Og du gjorde det.

Med et lavt stønn og et blikk som lukket seg i lettelse og overveldelse, kom du i armene hennes. Ikke i kamp. Ikke i triumf. Men i overgivelse. I kjærlighet, kanskje. Eller noe som lignet veldig.

Hun ble hos deg, hvilte kinnet mot ditt, pustet deg inn.

Og i stillheten etterpå, var dere ikke lenger to som søkte.
Dere var to som hadde funnet noe.

Lyset fra peisen var svakt nå, bare glør som glitret stille i mørket. Ute hadde regnet begynt igjen, men det var et annet regn enn før. Mykere. Som om også det hadde falt til ro.

Celeste lå delvis over deg, med hånden fortsatt på brystet ditt. Hjerteslagene dine var roligere nå, men du visste hun hørte dem. Kjente dem. Som et svar på at hun fortsatt var der.

Ingen av dere snakket på en stund. Det trengtes ikke. Alt som hadde blitt sagt, var sagt uten nødvendigvis å ha brukt ord.

Til slutt løftet hun hodet. Øynene hennes var blanke igjen, men smilet var rolig. Ekte.
“Du ser på meg som om jeg er noe vakkert,” sa hun mykt.

Du smilte, og lot fingertuppene dine følge en umerkelig linje langs kragebeinet hennes.
“Fordi du er det. Ikke perfekt. Men virkelig. Og det er mye mer.”

Hun pustet tungt ut, som om noe løsnet i henne igjen. Du kunne se det i skuldrene hennes, i måten hun la seg ned ved siden av deg, tett, men med friheten til å puste for seg selv også.

“Hvis dette er alt vi noen gang får,” sa hun stille, “så er det mer enn jeg trodde jeg skulle få.”

Du tok hånden hennes i din. Holdt den uten å klemme.

“Det trenger ikke være alt,” sa du.

Hun svarte ikke, men blikket hennes hvilte lenge i ditt.
Ikke med håp, ikke med frykt. Bare med ro.

Peisen brant stille ut. Regnet sang på ruten som en lav vuggesang.
Og i dette rommet – mellom det som hadde vært og det som kanskje kunne bli –
sovnet dere.

To mennesker. Ingen masker. Ingen løfter. Bare stillhet.
Og noe vakkert som hadde fått være ekte.