Forum

Linda hadde alltid elsket å jobbe hjemmefra. Den lille frisørsalongen hun hadde bygget ut i det gamle tilbygget på huset hennes, hadde blitt et fristed – både for kundene og for henne selv. Veggene var malt i lune toner, duftlys med vanilje og sandeltre sto alltid tent, og på høyttaleren gikk lav jazz. Alt var tilrettelagt for ro, for nærhet – for oppmerksomhet.

Han kom alltid på ettermiddagen. Det var tredje gang nå, og hver gang booket han den siste timen. Hun visste ikke så mye om ham. Bare at han het Thomas, jobbet som fotograf, og hadde et smil som fikk magen hennes til å krible lett.

Han kom denne dagen også, rett før solen gikk ned. Skumringslyset la seg mykt over gulvet da han trådte inn. Blikket hans søkte hennes i speilet. Hun smilte.

– Klar for klippen din? spurte hun, lavt.

Han nikket. Stemningen mellom dem var alltid rolig, men det lå noe i luften nå. Noe som hadde bygget seg opp. Hun kunne kjenne det i de små pausene, i måten han alltid ble sittende litt lenger etter klippen. I måten fingrene hennes alltid ble værende litt for lenge i nakken hans når hun masserte inn shampoen.

Hun la hånden lett på skulderen hans da han satte seg i stolen. Fingrene hennes gled over skuldrene hans, ned i nakken, og hun lot dem bli der et øyeblikk.

– Du har spenninger her, sa hun dempet.

– Ja… kanskje det. Mye redigering i det siste.

Hun lot fingrene massere nakken hans forsiktig før hun begynte å klippe. Hun sto tett inntil ham, bevisst på hver bevegelse, hver berøring. Pusten hans ble dypere. Roligere.

– Du har veldig varme hender, hvisket han plutselig.

Hun møtte blikket hans i speilet. Det dirret mellom dem nå, som et stramt stemt instrument bare ventet på å spilles.

– Vil du at jeg skal bruke dem til noe annet enn å klippe? spurte hun stille.

Han svarte ikke med ord. Bare nikket – nesten umerkelig.

Hun la fra seg saksen. Tok et skritt nærmere. Fingrene hennes fant veien til halsgropen hans, videre ned mot brystet under skjorten. Hun lente seg frem, kjente duften av ham – varm hud, kaffe og et snev av parfyme. Leppene hennes traff nakken hans først, så øreflippen, så kinnet.

– Du har ventet på dette, har du ikke? hvisket hun.

Han svarte med et lavt stønn, snudde seg halvveis mot henne. Hun lot hånden gli opp i håret hans, dro ham forsiktig mot seg, og leppene deres møttes – først forsiktig, så dypere. Mykere. Hun smakte på ham, lot hendene utforske. Huden hans var varm under skjorten. Han trakk henne inntil seg, og de ble stående tett, som om hele rommet hadde falt bort rundt dem.

Hun ledet ham etter hvert ut av stolen og bort til den lille sofaen i hjørnet. Lysene var dempet, skumringen utenfor hadde gått over i mørke. Hun satte seg over ham, fortsatt kledd i sin svarte arbeidskittel, men det spilte ingen rolle. Hendene hans var overalt, som om han ville lære kroppen hennes utenat.

Alt gikk langsomt. Ømt. Ikke hastig, ikke grovt – men som en dans. En intens, sårbar overgivelse.

Senere, da han lå med hodet i fanget hennes og hun strøk fingrene gjennom håret hans, lo han lavt.

– Jeg tror jeg må bestille klipp hver uke fra nå av.

Hun smilte og bøyde seg ned for å kysse pannen hans.

– Hver dag, hvis du vil.

Rommet var blitt mørkere nå. Kun gløden fra stearinlysene kastet myke skygger over veggene. Linda satt fortsatt med fingrene i håret hans, mens Thomas hvilte i fanget hennes med lukkede øyne og et svakt smil om leppene.

– Bli her, hvisket hun, og reiste seg sakte.

Hun forsvant inn gjennom en dør bak salongen, og han kunne høre lyden av vann som begynte å renne. Så åpnet hun et lite kjøleskap, tok ut en flaske vin og to glass, før hun igjen forsvant. Etter noen minutter kom hun tilbake i døråpningen og så på ham, denne gangen uten kappen – bare i en myk, mørk silkerobe.

– Kom, sa hun. – Badekaret er klart.

Han reiste seg, som om han var i en drøm. Føttene bar ham stille mot henne. Hun tok hånden hans, førte ham inn i det varme, dempede rommet. Badekaret sto midt på gulvet, omgitt av levende lys. Vannet dampet svakt og duftet av lavendel og appelsinblomst.

Hun helte opp vin i to krystallglass og rakte ham det ene. Øynene deres møttes over kanten av glassene. Ingen ord var nødvendige. Han tok en slurk, før han satte det fra seg og begynte å kneppe opp skjorten. Hun hjalp ham av med resten, sakte, nesten ærbødig. Fingrene hennes danset over huden hans som om hun lærte den utenat.

Så kledde hun av seg selv, lag for lag. Hun var rolig, trygg, vakker i sitt eget tempo. Ingen posering, ingen usikkerhet – bare varme og nærhet.

De steg ned i vannet sammen. Varmen omsluttet dem, lindret hver muskel, løste opp hver spenning. Hun satt mellom bena hans, lent inntil brystet hans, og han holdt armene rundt henne. Fingrene hennes lekte med vannet, tegnet små sirkler på låret hans, mens han lente hodet ned mot skulderen hennes og kysset den.

– Du har et badekar som får tiden til å forsvinne, mumlet han.

– Det er meningen, svarte hun lavt.

De ble liggende sånn lenge, i stillheten. Av og til sippet de til vinen, av og til delte de myke kyss, små smil. Det var ingen hast. Bare to kropper, to sjeler, senket i varme, i stillhet, i noe som kjentes langt mer enn bare lyst.

Til slutt vendte hun seg mot ham i karet, ansikt til ansikt. Hun la håndflatene på kinnene hans og så ham rett inn i øynene. Stemmen hennes var lav, nesten som en pust.

– Jeg tror ikke jeg bare vil være frisøren din lenger.

Han svarte ikke. I stedet lente han seg frem, kysset henne langsomt – og alt som fantes i rommet var bare vann, varme og dem.