Forum

Sitering av innlegg

Mer..

Som med alle sykdommer så er det jo KUN pasienten som har 100% vet hvordan en sykdom oppleves og forløper.  Det finnes jo 10.000-vis av råd for alt mulig rart, men hva som hjelper (eller ikke) er det kun pasienten som kan svare på. Men innen det psykologiske så er det sikkert 1.000 veier som fører til Rome...kunsten er bare å finne den som er kortest og ikke tar lange omveier eller fører en lenger bort i fra Rome...

Men det høres helt forferdelig ut når det står på. Og godt å høre at det har blitt litt bedre etter du fant noen som greier å forstå og kommunisere med problemene dine.

Sitering av innlegg

Beverpelsern

Som med alle sykdommer så er det jo KUN pasienten som har 100% vet hvordan en sykdom oppleves og forløper.  Det finnes jo 10.000-vis av råd for alt mulig rart, men hva som hjelper (eller ikke) er det kun pasienten som kan svare på. Men innen det psykologiske så er det sikkert 1.000 veier som fører til Rome...kunsten er bare å finne den som er kortest og ikke tar lange omveier eller fører en lenger bort i fra Rome...

Men det høres helt forferdelig ut når det står på. Og godt å høre at det har blitt litt bedre etter du fant noen som greier å forstå og kommunisere med problemene dine.

Mer..

Det finnes jo mange varianter der også. Det som for noen er veldig ille kan være en bagatell for andre. Ofte blir ting værre om man går for seg selv. Man overtenker og bygger nye fundament for en forværring. 

Jeg har også PTSD og ville egentlig bare si at det finnes håp på samlivsfronten. Mannen min bruker å si at han aldri kan forstå hvordan jeg har det, men han forstår AT jeg har det sånn. 

Litt generaliserende, men vi er vel skapt litt slik at kvinner ønsker å trøste, fikse, gi omsorg, ta vare på, snakke ut. Og menn ønsker å bare løse et problem logisk og uten så mye dikkerier. Ingen av delene funker for min del. Det siste jeg vil ha er sympati, og logikk funker dårlig for en hjerne som har skrudd logikken av. 

Men uten at jeg hadde gitt han verktøyene så hadde han aldri klart å finne ut av det på egenhånd, så vi snakket om hva jeg trenger og ønsker lenge før vi havnet i situasjoner hvor vi trengte det. Noen triggere vet jeg om så de unngår vi, andre kommer som julekvelden på kjerringa og da sier jeg bare hva jeg trenger. Som regel er det bare å få være stille, i fred og få jobbe med eget hode. Da kan han gjøre sin shit og ikke involvere meg i det og jeg kan få stirre ut i lufta og hente meg selv tilbake uten å måtte ta hensyn til hans eventuelle følelser oppi det hele. Han vet at dette ikke handler om han og gjør det heldigvis aldri til en sak som om det skulle handle om han heller. 

Poenget er hvertfall at det er håp! Jeg tenkte lenge at ingen kunne elske en som er så skada som meg og at jeg ikke var verdig kjærlighet, men jeg er elsket. Akkurat som jeg er.