Forum

I en verden der mye dreier seg om maskering og jakten på det perfekte så ender vi opp med å legge ekstra press på den vi dater med våre problemer og smerter. Disse smertene kan være medisinske, men også et resultat av et liv både på godt og vondt. Noen smerter vises godt mens andre vises ikke. Smertene er der uansett og den partneren som du da evt. møter er heller ikke smertefri, men det prates bare ikke om det. 

Men det finnes også de som prater om det og da prøver partneren å "leve" seg inn i den verden du lever i og ikke ofte blir det drama rundt det fordi partneren kan ikke sette seg inn i dette noe som hadde blitt mye bedre om skuldrene hadde blitt senket for å bare akseptere det faktum og heller være der for å kose og være nær. Det å være nært er ofte undervurdert og min erfaring er at det er ikke bra nok sett fra partners øyne. Jeg undres litt hvorfor det ikke er bra nok? Har jo ikke ytret noe om at det ikke var bra nok heller tverdt om. 

Har vi såpass store "forventninger" at vi ikke kan respektere partners ytringer både verbalt og fysisk og da velger å overkjøre for i et ørlite håp om å bedre dette uten å vite om det vil bli bedre?

Jeg husker en tid der en av mine kamerater mistet sin far i tidlig alder. Dette var en far med masse gode tanker og stor kreativitet som kom oss unge såpass mye til gode. Nå var han borte og tilbake satt det en sønn i tidlig 20 årene helt knust. Jeg dro en tur innom og ble godt mottatt da det virker som folk skyr litt fordi redselen for å såre og være pågående er stor. Jeg dukket opp med mat og vi ble sittende i hver vår stol og ikke ett ord ble utvekslet. Dette ble gjentatt en gang til litt senere i uken. Akkurat det samme skjedde. Jeg følte meg litt dust, men turte egentlig ikke å si noe fordi jeg var litt redd han skulle bli ennda mere lei seg. Kanskje hvis jeg startet en samtale så bommet jeg stygt og han ble ennå mere såret. 

Etter begravelsen kom han bort til meg og takket for at jeg hadde vært der for ham og det betydde så mye. Nå var det åpnet for en dialog og jeg svarte som sant var at jeg hadde jo ikke sagt et eneste ord. Det var nettopp det som var så viktig her for den nærheten og omtanken var mye viktigere enn ord som kommer utav munnen. Dette var viktig og verdifull bekreftelse på ekte nestekjærlighet.

Dette viste meg at folk ofte overdriver og blir med det mere påtrengende og det virker mot sin hensikt selv om tanken kanskje var god så ble det feil.