Fylke:
Buskerud
AnnetKjønn: Par
Rating: 1 / 0 / 0
Jan verner sin versjon av Dio - holy diver...
Fylke:
Innlandet
AnnetKjønn: Mann
Rating: 0 / 0 / 0
Jeg kommer alltid tilbake til Raga Rockers
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Mann
Rating: 0 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Kvinne
Rating: 8 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Mann
Rating: 0 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Kvinne
Rating: 8 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Fylke:
Oslo
OsloKjønn: Kvinne
Rating: 10 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Mann
Rating: 0 / 0 / 0
ADVARSEL, dette blir laaaaaangt!
Hjemme ble det spilt mye Thin Lizzy, Frank Zappa, Stones, Zeppelin, Deep Purple, Fleetwood Mac og mye, mye mer, vinyl hadde en sentral plass der hjemme og da ikke som gulvbelegg.
Kiss har vært med siden jeg som 9 åring hørte på musikken 6. klasse spilte i storefri på fredagen. Det å få hjelp av eldre søsken til å bli sminket som gutta i Kiss gjorde dagen fullkommen uansett hvordan den hadde vært frem til da. Hadde egentlig vært litt artig å teste ut om det ville gjort meg like glad i dag dersom jeg fikk se meg selv i speilet som Peter Criss igjen(syntes Gene og Ace var litt småskumle og Paul var det bare han som sminka oss som fikk være).
Husker godt når vi tok toget utenbys som 12 åringer for å få kjøpt Depeche Mode's Speak and Spell(1981) og A Broken Frame, stort! DM har vært med siden og det er aldri feil å få sett dem live når de tar turen innom Norge, Danmark eller Sverige.
Så er det Simple Minds da, også her 12 eller muligens 13 år gammel. Storebroren til en kompis tok oss med inn på rommet sitt og ba oss om å sette oss ned, lukke øya og våg faen ikke å åpne kjeften før plata er ferdig! Så der satt vi da, på rommet til verdens kuleste storebror og hørte Someone Somewhere (In Summertime), Colors Fly and Catherine Wheel, Promised You A Miracle, Big Sleep, Somebody Up There Like You, New Gold Dream (81/82/83/84), Glittering Prize, Hunter And The Hunted og King Is White And In The Crowd uten å røre en muskel foruten hjertet som banket i takt med de fantastiske låtene. Skulle ønske jeg aldri hadde fått hørt den skiva så jeg kunne fått kjenne på den samme følelsen en gang til!
Etter det dukket de opp på løpende bånd, skivene som skulle bli en del av Soundtracket til mitt liv.
Det å høre Joy Division og desperasjonen og mørket til Ian Curtis når han sang Love Will Tear Us Apart eller She's Lost Control som å få et knyttneveslag i magen og som gjør like vondt i dag når jeg setter på Unknown Pleasures eller Closer.
Etter å ha følt og hørt Ian's smerte gikk turen videre til Bauhaus, rart, tøft, angstfremkallende, bråkete, alt på en gang var som en gavepakke for en ung gutt som ønsket å fylle rommet sitt og etterhvert kjellerstua med tøffe platecover og milevis med riller på sort,rød og flerfarget vinyl.
The Head On The Door var skiva The Cure sa hei unge mann, la oss bli venner, med. For en åpenbaring, sortsinn og angst kan kamufleres med naive tekstinjer akkompagnert av enkle melodier. Dermed ble et livslangt kameratskap med Three Imaginary Boys satt i gang.
De tre gutta fikk raskt selskap av noen søstre som ikke var søstre men Andrew Eldritch, Gary Marx og en trommemaskin de kalte Doktor Avalanche. Sisters Of Mercy blir ikke så ofte med meg på fest lenger men vi har da fortsatt gode kvelder sammen i ny og ne.
En som derimot fortsatt blir med på fest er er mørkemannen fra Australia nemlig Nick Cave og hans kumpaner i The Bad Seeds. Det å sette på The Mercy Seat, Papa Won't Leave You, Henry eller hvilken som helst annen låt av Cave er pur nytelse!
Sist men ikke minst må The Smith's være med nå når jeg svært så kortfattet deler starten på en dannelsesprosess som fortsatt er under utvikling. Morrisey's tekster kombinert med Johnny Marr's gitar og teft for gode melodier har gjort The Smith's til et av mine absolutt viktigste band og vi har et forhold som gjør at There Is A Light That Never Goes Out!
Vel, det var en kortfattet versjon av musikken som gjorde et sterkt inntrykk på Hr Fotsatt Ung Og Lovende og vi kommer ALDRI til å gjøre det slutt❤️❤️❤️
Gjør alltid mitt beste om det en eller flere som må håndteres ;-)
Fylke:
Annet
AnnetKjønn: Mann
Rating: 6 / 0 / 0
Hørte mye på Whitesnake for mange år siden. Begynt å spille de endel igjen.
Fylke:
Trøndelag
AnnetKjønn: Mann
Rating: 0 / 0 / 0
Min favotitt😍https://open.spotify.com/track/2BNvvoD2p6dHWSDDNM9jml?si=LJkNvQHBRh2YfBSoUXZFpg&app_destination=copy-link