Forum

Kan dele noen av mine erfaringer her, men påpeker fra start at dette er MINE erfaringer og tanker og vi er alle forskjellige. Litt bakgrunnsinfo: Ble sammen for 3,5 år siden, oppdaget etter bare et par mnd at noe skurra på sexfronten. Prøvde lenge og alt for å få et sexliv stabla på beina uten hell. Etter 2,5 år som par hvor 1,5 var helt uten sex så endte det med et ultimatum fra meg, enten får jeg ha sex med andre eller så er vi over. Jeg hadde forventa brudd da jeg tidligere hadde lufta forslaget om åpenhet og det var nei hver gang. Så til erfaringene da, for meg funker det ikke. Det hadde kanskje vært annerledes om vi hadde et godt og fungerende sexliv hjemme og åpnet som et krydder i hverdagen, men slik er det jo ikke. Alle former for intimitet, nærhet, sex, bekreftelse og begjær må jeg ut av huset for å få, altså noe helt grunnleggende som vi alle egentlig trenger i livet. Dette skal gå opp i livskabalen som allerede er presset på tid og man skal sjonglere et sexliv utenfor huset samtidig som man skal ha tid til jobb, barn, samboer, hus og alt det andre. All spontanitet er også helt borte såklart, jeg kan ikke ha sex når jeg vil eller er på mitt kåteste, jeg må ha sex når det passer i kalenderen og det skal ikke bare passe for meg, men også han andre. Åpent forhold er langt bedre på papiret enn i praksis, hvertfall når det er den eneste formen for sex man får. I tillegg så dekker det egentlig bare en brøkdel av behovet, det er sex ja, men det mangler alle di andre tingene. Hjemme har jeg ikke en kropp, ute er jeg kun en kropp. Ingen av delene føles spesielt bra egentlig. Så, for å oppsummere. Jeg ville aldri bedt om åpent forhold om jeg visste det jeg vet i dag, da ville jeg gått for brudd. Nå føler jeg meg fanget i et forhold hvor jeg har fått i pose og sekk, men både sekken og posen er egentlig tomme. Uten et grunnleggende sexliv hjemme er det ikke mulig (for meg) å leve et liv som er utfyllende nok på alle fronter og jeg er mer ulykkelig nå enn jeg var før vi åpnet. Så tenk godt godt gjennom det, det virker nok mye gøyere på papiret enn det er i realiteten. 

For meg virker dette som nok et tilfelle av den klassiske floka: Åpne et forhold som ikke funker, men uten virkelig å gi det nye sjansen. Vi har jo endel eksempler på at det kan gå greit også med bare sex/fysisk kontakt, så det blir litt feil å kategorisk avskrive det på forhånd. Men ganske så ofte havner en der du er nå, og da må en bare komme seg videre fra swingers-land. Fullt brudd er en vei, ja, men ikke den eneste.

Det er jo i sånne tilfeller 'full pakke' polyamori kan komme til sin rett.  Da legger en ikke begrensninger på engasjement og forholdstype, og heller ikke noen krav: Platonsk poly er (minst) like godt som noe annet, og partnere som det har stansa opp for seksuelt, behøver ikke avvikle forholdet. Akkurat som at en kan utvikle intense relasjoner til andre uten at det trenger å medføre sex. Sånt virker gjerne ytterst truende på mange, men erfaringsmessig kan det være noe av det mest konstruktive for noen, ikke minst ved veldig langvarige forhold.

I ditt tilfelle har du et praktisk talt platonsk forhold på hjemmebane, og så opplever du at 'bare sex' på vanlige swingers-premisser funker dårlig ('bare ta, men ikke røre') Det betyr vel ikke at 'åpent forhold' generelt ikke fungerer for deg, men at begrensningene dere har nå ikke er til å leve med.  Ut fra din beskrivelse, er 'ekstra god' fwb  neppe noen løsning, men min erfaring er at en skikkelig gjennomført polyamorøs relasjon i noen tilfeller kan være det. Da må en ta som utgangspunkt at seksualitet kan være integrert i det meste, og derfor legge opp et liv der intimitet, nærhet, sex, bekreftelse og begjær gir flere av grunnpremissene. Dette blir jo altfor tøft for mange, og det er vel ikke reint få swingers-par som enten har pakka ned eller innskjerpa begrensningsreglene ved den første forelskelsen i en ekstern partner. Men jo mer ulike partnere representerer ulike dimensjoner, desto større er sjansene for at en kan få det til å fungere.

Hvis du virkelig ikke kan fungere uten et grunnleggende sexliv hjemme, er dere jo sjakk matt. Men jeg oppfatter det sånn at det er begrensningene i situasjonen som er hovedproblemet, dere har aldri prøvd å gå utafor swingers-ramma. Og ettersom du ikke hadde forventa å bli møtt positivt på åpning av forholdet, synes jeg ikke du skal avskrive 'full pakke polyamori' på forhånd. Dersom du sjøl ikke er engasjementsmessig monogam da, vel å merke. Mange er jo det.

Du opplever at både pose og sekk egentlig er tomme, og hvis det er den endelige konklusjonen, så er det iallfall ingen grunn til å være fanget? Dere har gjort et skikkelig forsøk, det har ikke fungert, og da må du vel bare gå videre? Men jeg lurer altså på om 'platonsk poly' på hjemmebane og 'full pakke poly' på alle baner kanskje også kunne fungert hvis dere virkelig var innstilt på å gi det sjansen?

For er modent, modig og belysende innlegg! Takk!

Det rører noe i meg når jeg leser om livssituasjoner som, i hvertfall utenfra, ser håpløse ut. Jeg forstår og beundrer at man velger å stå i det, og vil nok passe meg for å komme med «gode råd, når du virker så reflektert og klok som du gjør. 

Det vil nok, som du skriver, være nesten umulig å fylle enten «posen eller sekken». Men ville en halvfull pose og en halvfull sekk vært mulig å få til? Jeg mener, om det ville være mulig å finne en fwb hvor man klarer å holde kjærligheten på avstand?

Dette er en av flere årsaker til at sikkert flere tenker seg om mange ganger. Klarer man å kun ha «noen på si», som man ikke slipper skikkelig inn i hjertet og som likevel vil gi full uttelling seksuelt sett?

Jeg gikk ikke i spesielt detalj på hva vi allerede har prøvd fordi det virket poengløst, bare vit at ingenting er uprøvd hvertfall. Mange av begrensningene kommer av at det er barn i bildet (som selvfølgelig forventer at mamma er hjemme når de står opp for eksempel). Jeg er også i 100% nattjobb som vil si at jeg er borte hver kveld til sammen 2 uker i mnd. Da har jeg 14 kvelder som skal fordeles på barn, mann, sosialt liv og en elsker. Og meg selv forsåvidt 😅 ellers har vi ingen begrensninger annet enn at jeg ikke skulle velge en sexpartner fra omgangskretsen vår. Hva vi gjør eller ikke er det ingen føringer på. Det er nok også dessverre unektelig slik at denne type ordning tiltrekker en type menn som jeg vanligvis ville styrt unna, det gjelder såklart ikke ALLE, men den typen menn jeg ville søkt til et forhold er ikke den samme typen mann som ønsker å vikle seg inn i den her typen relasjon. Helt logisk, for det er jo ikke et forhold jeg er ute etter, men likevel så foretrekker jeg den personlighetstypen, spesielt når man skal omgås intimt. Jeg er usikker på hva du mener med «platonisk poly» på hjemmebane, kan hvertfall påpeke at det ikke er sex overhode på hjemmebane da han er aseksuell. Han har ikke sex med andre heller, kun jeg, og vi har ikke vært innom swingersmiljøet av samme grunn. 

Dere har vel en variant av 'platonsk poly'. Platonsk fordi dere ikke har sex, poly fordi dere har et ikke-monogamt forhold. Og prinsippet med ikke å involvere seg, er best kjent fra swingers-verdenen, for det er grunnleggende der. Men det er vanlig i mange slags typer åpne forhold, det er vel stort sett de polyamorøse som ikke baserer seg mye på det. Og det er derfor jeg lurer på om ei full pakke poly-ramme kunne gi deg den mer omfattende kontakten, omsorgen, bekreftelsen som du savner. Og i et forhold som kan vare, gode poly-relasjoner varer ofte i årevis. Men du er altså i stort og godt selskap om du ikke ønsker å gå inn på det så lenge du har et primærforhold.

Ah, jeg er ikke så godt kjent med alle termene ☺️ takk for forklaring. Jeg tror nok bare jeg er en person som ønsker å dele alle delene av livet mitt med en og samme person til den dagen jeg pakker tøflene, så derfor påpekte jeg i starten at dette er kun mine erfaringer og vi er alle forskjellige. 

Takk for et fint svar ☺️ 

Jeg tror kanskje problemet her er meg 😅 At det ikke handler så mye om sexen i seg selv, men alt det andre som havner mellom her når man har denne ordningen. At det rett og slett bare er en av mine kjærlighetsspråk og at den delen er det jeg trenger for å føle meg komplett elsket som et helt menneske. At noen ønsker å ta på meg i hverdagen, kysse meg i nakken og vise at han vil ha meg. Hender som bare hviler over kroppen min, å sovne i en trygg og varm armkrok. Alt som ligger mellom et godt vennskap (som er det jeg har hjemme med mannen min) og sex (som er det jeg får ute). 

En annen utfordring her er at jeg må potensielt finne en ny «ofte». For jeg skal ikke være i veien for at hans liv skal gå videre, at han skal kunne finne seg en livspartner. Og da må hele leitinga starte på nytt. Nå er jeg heller ikke personen til å ha ons eller sex med fremmede, så det innebærer å treffe noen, omgås uten sex, bli godt kjent først osv. Potensielt så mange ganger om jeg fortsetter i forholdet mitt, kontra om jeg heller leter etter en ny livspartner. (Selvfølgelig ingen garanti da heller, men da leter man hvertfall etter samme ting og etter en annen type person). Så ja, ufordrende dette og synd at det ikke gikk selv hvor langt jeg føler jeg har strekt det for å få det til. 

Takk for et fint svar ☺️ 

Jeg tror kanskje problemet her er meg 😅 At det ikke handler så mye om sexen i seg selv, men alt det andre som havner mellom her når man har denne ordningen. At det rett og slett bare er en av mine kjærlighetsspråk og at den delen er det jeg trenger for å føle meg komplett elsket som et helt menneske. At noen ønsker å ta på meg i hverdagen, kysse meg i nakken og vise at han vil ha meg. Hender som bare hviler over kroppen min, å sovne i en trygg og varm armkrok. Alt som ligger mellom et godt vennskap (som er det jeg har hjemme med mannen min) og sex (som er det jeg får ute). 

En annen utfordring her er at jeg må potensielt finne en ny «ofte». For jeg skal ikke være i veien for at hans liv skal gå videre, at han skal kunne finne seg en livspartner. Og da må hele leitinga starte på nytt. Nå er jeg heller ikke personen til å ha ons eller sex med fremmede, så det innebærer å treffe noen, omgås uten sex, bli godt kjent først osv. Potensielt så mange ganger om jeg fortsetter i forholdet mitt, kontra om jeg heller leter etter en ny livspartner. (Selvfølgelig ingen garanti da heller, men da leter man hvertfall etter samme ting og etter en annen type person). Så ja, ufordrende dette og synd at det ikke gikk selv hvor langt jeg føler jeg har strekt det for å få det til. 

Fuck, høres ut som en utrolig vanskelig situasjon. Jeg regner jo med at du er veldig glad i fyren med, og han deg - men det er jo åpenbart noe som ikke klaffer. Vanligvis så er jo sånt litt periodevis, spesielt i lengre forhold, men virker som det har vært et pågående problem. Jeg bare spør ut av nysgjerrighet, har han vært i terapi?

At man går to-tre måneder, kanskje et helt år eller whatever avhengig av behov og hele pakka, og ikke puler og kanskje krangler litt - så kan jo man få litt avsky ovenfor den man bor med. Det tror jeg er helt naturlig, og skjer uansett om det er giftemål eller romkamerat. Men at alt behovet for sex og nærhet bare har.. dødd ut, at han ikke en gang fantaserer om Emma Stone når han ser film eller noe sånt er jo et klassisk tegn på for eksempel depresjon? Ser du sier at dere har prøvd det meste, men tenkte det kunne ikke skade å spørre.

Igjen, utrolig lei situasjon, men utrolig fint at dere har beholdt vennskapet. Jeg har aldri vært gift selv, men fra visse eksempler jeg selv har sett fra ekteskap hvor ting har begynt å skurre, så er det vennskapet som ryker først - så det er jo noe fint i det hele.