Forum

Regnet trommet mot ruten i tunge, rytmiske slag. Verden utenfor var grå og våt, men inne i leiligheten var luften ladet med noe helt annet. Varme. Begjær. Spenning.

Hun sto ved vinduet, iført bare en løs skjorte som akkurat dekket det nødvendigste. Det dempede lyset fra et stearinlys fikk dråpene på glasset til å skinne, som om regnet selv ønsket å være en del av øyeblikket. Han kom bakfra, stille, men tilstede – som lynet som aldri varslet før det slo ned.

Hendene hans fant veien til hoftene hennes, varme, faste. Hun lente seg automatisk tilbake, pusten hennes ble tyngre da han lot fingrene gli opp under skjorten og berøre huden hennes – sakte, utforskende. Ingen ord ble sagt. De trengtes ikke. Kroppene deres snakket et språk som bare de forsto.

Han snudde henne mot seg, og blikkene deres møttes. Øynene hennes var mørke av lyst. Leppene hans fant hennes med en hunger som hadde bygd seg opp gjennom hele dagen. Et kyss. To. Dypere. Våtere. Fingrene hennes lekte seg gjennom håret hans mens kroppen hennes presset seg tettere mot ham, og hun kunne kjenne hvordan han ønsket henne – fullt og uten filter.

De beveget seg mot sofaen, halvt snublende i hverandres desperasjon. Skjorten hennes gled av, stoffet falt lydløst mot gulvet. Han lot blikket vandre over kroppen hennes, som om han memorerte hver linje, hver kurve. Fingrene hans var som varme pensler, malende lidenskap nedover lårene hennes, oppover magen, til brystvortene som allerede sto i spenning. Hun stønnet lavt da tungen hans tok over, og regnet ble plutselig bare bakgrunnsmusikk til den symfonien de skapte sammen.

Hun rev skjorten hans av med bestemte hender. Nå var det ingenting som skilte dem. Hud mot hud, varme mot varme. Hun la seg tilbake, åpnet seg for ham, og han trengte inn i henne med en styrke som tok pusten hennes. De beveget seg i takt, som om regnet utenfor dirigerte dem – hardere når det øste, roligere når det stilnet.

Navn var glemt. Tid eksisterte ikke. Alt som fantes var dette – denne kroppen, denne varmen, dette øyeblikket.

Og da klimakset traff dem begge, var det som om lynet slo ned – en eksplosjon av lyst og lettelse, som fikk regnet på ruten til å virke som et ekko av deres egen storm.