Forum

 Regnet trommet mot vindusrutene i den gamle murvillaen, som lå gjemt bak bøketrær og rykter. Hun het Celeste Wren – prisbelønt forfatter, kjent for sin skarpe penn og iskald distanse. Alle visste hvem hun var, men få visste hvem hun var.

Du hadde fått oppdraget som korrekturleser på hennes nyeste manus – en erotisk roman pakket i lag av symbolikk og sårbarhet. Du forventet røde penner og avstand. Du fikk dype blikk, tørre kommentarer som brant mer enn de kjølte, og en aura som kunne stoppe hjertet til en filosof.

“Du leser sakte,” sa hun, med et halvt smil. “Liker du å dra ut nytelsen?”

Du svarte ikke. Du kunne ikke. Hun lente seg mot deg, og du kjente lukten av bergamott, blekk og noe mørkere – som gamle hemmeligheter.

Hun tok pennen din, la den fra seg og sa:
“Du har lest mine ord. Nå vil jeg lese deg.”

Du hadde lest tusen historier, men aldri følt deg som hovedpersonen før nå. Celeste sto tett på deg, og selv stillheten mellom dere føltes skrevet — som en scene hun allerede hadde utformet i hodet sitt.

Hun strøk fingrene lett over kanten på manuset, som om sidene var hud, som om ordene var pust.
“Du forstår mer enn du sier,” sa hun lavt. “Det er sjeldent.”

Du prøvde å møte blikket hennes, men det var som å se rett inn i en storm: kontrollert, men farlig. Hun gikk bak deg, sakte, og lot fingertuppene gli lett over skuldrene dine, ned langs kragen.

“Fortell meg…” stemmen hennes var nesten en hvisken, “…hva gjør du når du blir overveldet?”

“Jeg… analyserer,” svarte du, men stemmen bar ikke helt.

“Feil svar,” sa hun. “Du føler.”

Hun lente seg nærmere. Pusten hennes var varm mot øret ditt.

“Og nå,” sa hun, “skal du lære hvordan det føles når noen leser deg… uten filter, uten nåde.”

Hun førte deg til sofaen foran peisen — ikke med tvang, men med en slags autoritet som gjorde at du ville følge. Hun satte seg, lot blikket gli langs kroppen din som en redaktør på jakt etter feil – eller muligheter.

“Ta av deg jakken. Ordene trenger plass til å puste.”

Du gjorde som hun sa. Det var ikke bare tiltrekning – det var overgivelse. Du var ikke lenger leseren. Du var teksten.