Forum

Vi er jo mange foreldre her inne så jeg tenkte å lufte et lite dilemma. En ungdom kommer til deg og ber om hjelp. Du har fått en helt unik tillit og den er svært skjør. Ungdommen har ingen andre voksenpersoner i nærheten og vedkommende kommer til deg fordi din egen ungdom har sagt at min mamma kan alle komme til for hjelp og hun er til å stole på. Problemet er stort, men du er i posisjon til å hjelpe, så lenge du ikke bryter den tilliten du har fått. Du har ingen kjennskap til mor og far er ikke i bildet. Hadde det vært mitt barn så hadde jeg ønsket å få vite det, men jeg hadde holdt det skjult for barnet mitt at jeg vet noe, men siden jeg ikke vet noe om mor her så vet jeg ikke hvordan hun vil reagere. Om du bryter tilliten til ungdommen som ba om hjelp så bryter du også tilliten din egen ungdom har til at «mamma fikser alt, vi går til mamma» og den tilliten er verdt sin vekt i gull og diamanter. Kjør debatt, hva ville du gjort? 

Først vil jeg si: for en tillitserklæring å bli regnet for å være en person ungdommer kan komme til med sine problemer.

Her virker det som om du bør hjelpe, men samtidig forsøke å finne ut hvordan relasjon denne ungdommen har med sin mor, for å kunne vurdere om ikke hun bør involveres. Kanskje er det tryggere dersom en annen voksen involverer mor? 

Vanskelig denne, og er ikke på mitt skarpeste på etiske dilemmaer kl 0517😂

Stort problem, og vanskelig vite sikkert..  sette seg ned med ungdommen, og prøve få aksept for å involvere mor. Prøve å få ungdommen selv til å innse at det er det mest fornuftige. Kanskje?

Sitering av innlegg

Dinkoppte

Først vil jeg si: for en tillitserklæring å bli regnet for å være en person ungdommer kan komme til med sine problemer.

Her virker det som om du bør hjelpe, men samtidig forsøke å finne ut hvordan relasjon denne ungdommen har med sin mor, for å kunne vurdere om ikke hun bør involveres. Kanskje er det tryggere dersom en annen voksen involverer mor? 

Vanskelig denne, og er ikke på mitt skarpeste på etiske dilemmaer kl 0517😂

Mer..

Its a blessing and a curse, for noen av disse ungdommene har det virkelig tøft. Men ja, når de kommer innom bare for å si hei eller få en «voksenklem», ringer for å be om hjelp når en av de har blitt litt for full på fest, snapper meg små og store hverdagsutfordringer, da kan jeg faktisk bli litt rørt over at akkurat jeg er så heldig at jeg er i denne posisjonen ❤️❤️ Jeg vokter den som et lite spedbarn for jeg vet hvor skjørt det er. Og det å ha den posisjonen i venneflokken fører også til at mitt barn blir ekstra godt ivaretatt for ingen vil skuffe mamman. Jeg føler meg som verdens heldigste. Men så kommer det i blant slike dilemma som dette da, hvor man er eneste voksne som vet om en situasjon som potensielt kan bli veldig alvorlig, da er det ikke like enkelt. 

Jeg har denne tilliten. Det er flere både voksne og ungdommer som har kommet til meg og spurt om råd. Ikke forteller jeg noe heller og ikke alltid har jeg svar eller noe godt svar. Men jeg kan bli litt nyskjerrig på hvilke typer folk dette dreier seg om da den ene saken var en jevnlig tilbakevendede voldsbruk i et samliv. Det var til dels ganske grov vold det var snakk om og stygge skader. Rettsvesen og slike ting er mer interessert i å ta vare på voldsutøver og straffe offeret med voldsalarm og hemmelig adresse et annet sted i landet. 

Klarer jeg å gjøre dagen til andre god så gjør jeg det og tar meg også tid til det. Bare være der for dem uten at det presses eller noe annet. Det er deres vilje i å få tømt hodet og ha noen stødige som vil høre deres tanker og vilje. Det er så få som tar seg tid til slikt i dag. Det å gjøre andre gode og bygge selvtillit. Tar det som litt terapi selv også fordi jeg må tenke litt og skjønner at de problem også jeg evt. har kan fint løses ved å endre tankemåte. 

Jeg forstår at det er en spesiell sak dette dreier seg om, og derfor begynner jeg med å være ganske spesifikk. Vi har alle en plikt til å melde fra om straffbare forhold. Som voksenpersoner når barn/ungdom åpner seg opp for en, noe de sjeldent gjør når det dreier seg om vold i nære relasjoner, så er det et rop om hjelp. Og det som er så fint med det er jo at barnet løftet ansvaret det selv føler at det bærer over på en voksen som har plikt til å bære den avgjørelsen slik at volden opphører. Hva som skjer videre er ikke vårt ansvar heller, men rettsstatens. Da flyttes ansvaret over fra oss og til der det hører hjemme. 

https://www.politiet.no/rad/overgrep-mot-barn/avvergingsplikt-og-meldeplikt-ved-vold-og-overgrep/

Det å leve under forhold hvor mor, far eller søsken utsettes for vold eller vanskjøtsel, herunder psykisk vold ved å være direkte berørt, er uten tvil noe som vi har som ansvar å melde fra om. 

Hvordan vil det være å fortsette å kjenne til dette og vite resten av livet at du kunne utgjøre en forskjell? Det vil være en tung bør og bære. 

Jeg forstår at den tilliten er viktig, men om en ungdom åpner seg opp om slike ting så har vi et voksent ansvar. Det er ikke å bryte tillit, men heller å ta den på alvor. 

Ved en annen anledning så vil jeg oppfordre de som leser dette å tenke igjennom hva en må svare vedkommende som deler slike ting. Kan det være noe som: «takk for at du deler dette. Dette skal du få slippe å bære lenger alene. Jeg har et ansvar om å ta dette videre det du har fortalt slik at mor/far/søsken kan få den hjelpen de trenger for å bli bedre.» 

Ble vanskelig å svare generelt på noe så spesifikt. Tillit er viktig, og den er der for en grunn. Utgjøre en forskjell når det virkelig trengs, og det virker det som at det uten tvil gjør her. Det er ikke et brudd på den, men en forsterking vil jeg si. 

Sitering av innlegg

nonne6

Jeg forstår at det er en spesiell sak dette dreier seg om, og derfor begynner jeg med å være ganske spesifikk. Vi har alle en plikt til å melde fra om straffbare forhold. Som voksenpersoner når barn/ungdom åpner seg opp for en, noe de sjeldent gjør når det dreier seg om vold i nære relasjoner, så er det et rop om hjelp. Og det som er så fint med det er jo at barnet løftet ansvaret det selv føler at det bærer over på en voksen som har plikt til å bære den avgjørelsen slik at volden opphører. Hva som skjer videre er ikke vårt ansvar heller, men rettsstatens. Da flyttes ansvaret over fra oss og til der det hører hjemme. 

https://www.politiet.no/rad/overgrep-mot-barn/avvergingsplikt-og-meldeplikt-ved-vold-og-overgrep/

Det å leve under forhold hvor mor, far eller søsken utsettes for vold eller vanskjøtsel, herunder psykisk vold ved å være direkte berørt, er uten tvil noe som vi har som ansvar å melde fra om. 

Hvordan vil det være å fortsette å kjenne til dette og vite resten av livet at du kunne utgjøre en forskjell? Det vil være en tung bør og bære. 

Jeg forstår at den tilliten er viktig, men om en ungdom åpner seg opp om slike ting så har vi et voksent ansvar. Det er ikke å bryte tillit, men heller å ta den på alvor. 

Ved en annen anledning så vil jeg oppfordre de som leser dette å tenke igjennom hva en må svare vedkommende som deler slike ting. Kan det være noe som: «takk for at du deler dette. Dette skal du få slippe å bære lenger alene. Jeg har et ansvar om å ta dette videre det du har fortalt slik at mor/far/søsken kan få den hjelpen de trenger for å bli bedre.» 

Ble vanskelig å svare generelt på noe så spesifikt. Tillit er viktig, og den er der for en grunn. Utgjøre en forskjell når det virkelig trengs, og det virker det som at det uten tvil gjør her. Det er ikke et brudd på den, men en forsterking vil jeg si. 

Mer..

Hadde det vært snakk om at noen påførte dette barnet noe som helst i nærheten av fysisk eller psykisk vold så ville jeg ikke nølt, det ville heller ikke mitt eget barn gjort. Det er mange ting jeg aldri ville holdt hemmelig for de, tillit eller ei. Om et barn kommer til meg og forteller om vold så trykkes alle alarmer inn da jeg selv opplevde det i barndommen uten at noen hjalp. Dette gjelder heller ingenting straffbart. 

Vi har vært i samme situasjon. Vi ble rimelig overrasket/skuffet over at helsesykepleier som vi snakket med var pålagt å rapportere til vedkommendes foreldre (hun var under 16). Men så fikk vi råd om å snakke med kontaktlæreren hennes som har en mye kraftigere taushetsplikt. Det fungerte bra neste gang et tilsvarende problem dukket opp. Læreren visste godt om familien til jenta og gjorde mer for henne enn det vi hadde fått til. 

Jeg har aldri vært i en liknende situasjon sjøl, men jeg vil tro at på et eller annet tidspunkt må denne ungdommen få flere voksne den kan stole på og støtte seg, og ideelt sett er jo foreldrene det beste, om de er i stand til å være den type foreldre. 

Kanskje ville jeg tatt hånd om denne situasjonen, men også prøvd å få ungdommen til å reflektere over hvem som kan hjelpe i framtida, og hjelpe til med å bygge et nettverk. Kanskje trengs det en spesialist til å jobbe med familierelasjonene, kanskje finnes det noe annen slekt. 

På sikt kan det jo ikke være du som tar hånd om alt ungdommen skal møte av utfordringer, men for en tillitserklæring det er! Jeg tror du har gitt mange gode råd på veien allerede!

Følge opp situasjonen som best en kan, støtte, ikke bryte noen tillit. Men samtidig jobbe med hva som er en holdbar situasjon for ungdommen sjøl. Kanskje få råd, uten å bryte anonymitet. Utfordre ungdommen på hvilken vei en bør gå i håndteringen?