Forum

Forholdet var vanskelig. Var du min, var jeg din, var det oss to for evig eller var du en hemmelighet uten betydning?

Siste gangen ble det vondt. Misforståelser og feiltolkninger. Du ber meg dra og jeg drar. Vi møttes på feil tid, når du måtte være en hemmelighet. Du er alt for fin til å skulle gjemmes bort som en hemmelighet, og du er alt for stolt til det. Du er bedre enn det. Så vi endrer i disse sirklene - til en av oss drar eller ber den andre om å dra. Men jeg er din. Det hjelper ikke at jeg drar. Det endrer ingenting. Det er et unødvendig sinne vi burde unngått, men det endrer ikke at jeg er din. Jeg kan pakke, slenge med dører, være lei og ønske å gi opp. Men jeg er like mye din, uansett hvor jeg er.


Dagene går, vi roer oss ned og du kommer for å hente meg. Igjen. Denne gangen var det over på ordentlig. I alle fall prøvde jeg på det. Du kommer likevel, og kroppen min higer etter å kjenne meg som din igjen. Dagene uten at jeg har vært det har satt sine spor i kroppen min. Som et tomrom. Et avkappet bånd. Du holder rundt meg.Holder meg fast i nakken, kysser meg hardt og trenger raskt inni meg.
Men det er ikke nok.
Jeg kjenner deg sakte, rolig, så nær kroppene kan komme. Jeg kjenner deg holde meg fast mens du beveger deg sakte. Sakte, rolig .I meg. Min. Der jeg hører hjemme. Å kjenne deg inn i meg, så nær, er der vi hører hjemme. Men det er ikke nok.

Jeg ber deg om å ta meg fortere, hardere, mens jeg begraver fingrene mine i ryggen din. Jeg lukker øynene og lukker borte verden. Skuldrene dine står breie og sterke over meg. Jeg løfter meg opp mot deg, jeg må kjenne kroppen din. Jeg spenner alle musklene mine, opp mot deg. Kjenner varmen fra kroppen din, styrken din, kjenner deg inni meg raskere og hardere, du er likevel stødig og kontrolleret. Det fineste jeg vet er å se deg slik. Sterk og stødig, min.Mens du trenger inn i meg til du kommer. Men det er ikke nok. Jeg trenger mer. Tomrommet og det brutte båndet er der fortsatt.




Vi har uken og helgen forran oss. Jeg er din, tilbake hos deg der jeg hører hjemme. Men trangen min til å bygge opp igjen det brutte båndet vi hadde de dagene er sterkt. Å være nær deg, intenst, dypt rolig og hardt som i natt er ikke nok. Jeg kan bruke tiden, la tiden gå og fylle på med små brikker og biter til det er på plass i gjen.... Men det er ikke raskt nok. Å være din handler om mer enn at vi er sammen. Det handler om å gi hele meg til deg. Det handler om at du får hele meg når du vil. Da er jeg din. Det båndet er hva som mangler mellom oss, selv om vi er fysisk sammen. Jeg vil ha det tilbake. Følelsen er ny. Trangen jeg kjenner på er ny. Et intenst behov for å gi meg selv til deg.


Jeg vet ikke hva jeg trenger, men jeg velger å gjøre det kroppen min forteller meg.
Mitt usikker møter jeg deg i døra når du kommer fra jobb. Jeg famler og vet ikke helt hvordan jeg skal starte. Men jeg er din og har tatt på meg det du liker. Høye strømper, kort skjørt, sko. Vi har aldri gjort dets som dette, vi har lekt, vi har pirret. Men jeg trenger å gi meg selv, på en måte jeg ikke har hverken ord eller planlagte handlinger for egentlig. Så jeg famler. Vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg.


Jeg hvisker til deg at du skal vise meg. "Vis meg hvordan du kjente de dagene du trodde jeg hadde dratt". Jeg kysser deg hardt, før jeg setter meg på kne og tar deg i munnen. Ikke for lenge. Ikke for hardt. Bare for å stå på kne. Bare for å gå ned. Bare for å frivillig stå på kne mens jeg har munnen min rundt deg. For å kjenne flisene mot knærne, de steke lårene dine mot kroppen min mens tung mi sklir over hele deg, ned, rundt. Du legger en hånd mot nakken min mens du fører seg sakte inn i meg. Du slipper opp og jeg trekker deg ut av munnen min. Jeg stopper opp og ser opp på seg slik. Mens tunga sklir rundt pungen din, mens hånden min holder et fast grep rundt deg. Jeg må se at du ser meg. Jeg må se at du vet - at du vet at JEG trenger det.


Jeg retter meg opp og ser opp på deg. Øynene dine har det riktige blikket. Jeg knepper buksen igjen, før jeg snur meg rundt på alle fire og kryper bort til stuebordet. Jeg kryper sakte, slik at jeg vet du ser hvor våt jeg er. Slik at jeg selv kan kjenne etter. Våt. Gulvet er hardt mot knærne, hendene mine kjenner at gulvet burde vært vasket. Jeg aner ikke hva jeg driver med, jeg føler meg forlegen, men dette er det eneste som kjennes riktig, å vise deg at jeg kan gå ned. At jeg kan falle i kne.
Den sterke du ser som forsøker å få kontroll på livet sitt igjen, rydde opp, rydde plass, den sterke som kjefter på at du må forstå, vente - det eneste riktige nå er å gjøre det motsatte. Å gjøre noe som kjennes ut som det helt motsatte. JEG trenger det. Du trenger det ikke. Jeg tror ikke det. Men jeg trenger det. Å bøye av, stå på kne. Åpne meg opp, og vise meg frem. Våt. Kjenne gulvet mot knærne, kjenne blikket dit i meg. Kjenne meg blyg, for at jeg trenger det.


Når jeg når spisebordet bøyer jeg meg frem. Jeg kjenner kroppen din mot min bak meg, fast. Hard
"Vis meg", sier jeg. "Vis meg at jeg er din". Jeg er ikke her sikker på hva jeg spør etter.  Jeg kjenner en hånd som svir mot rumpa. En gang, to ganger, tre. Det svir. Det bruser gjennom kroppen, jeg skammer meg over at jeg trenger dette. Men jeg gir etter. Jeg klynker og du stopper litt opp. "Ikke slutt", tenker jeg så hardt at jeg håper du hører meg, samtidig  som det ønsket får det til å svi av rødme i kinnene. Du stopper litt opp, før jeg kjenner to fingrene som sjekker at jeg fortsatt er våt. Fingrene sklir rett inn i meg, mens jeg kjenner den andre hånden din begravde seg i nakkehårene mine, i et fast grep. Du fortsetter. Det svir. Jeg nyter, og beina gir snart etter. En gang til. To ganger til. En gang lenger bak, lenger ned. Du skyver bena mine fra hverandre. Av en eller annen grunn er det den beste følelsen jeg har kjent på lenge. Åpen,.mot deg. Leppene tar i mot et litt mer forsiktig klaps. To, tre. Hardere.

Den riktige følelsen begynner å fylle kroppen min igjen. Følelsen av å være din. Jeg måtte gi meg selv. Sterkt. Rumpa svir. Jeg kjenner deg mot meg. Inn i meg. Dype drag. Jeg kjenner kroppen min mot bordet, tyngden din bak meg. Styrken din som skyver bordet litt lenger frem. Hånden din fortsatt i håret, ikke vondt. Kjærlig, bare for å holde meg fast. Din.