Forum

Objektifisering er problematisk. Det å se på et menneske som et objekt er ikke greit, da har man noe å jobbe med. Det er en stor forskjell på å tenne på spesifikke trekk og det å fetisjere disse trekkene. 

Det å et tenningsmønster og preferanser for hva en finner tiltrekkende er helt greit. Noen liker menn, noen liker kvinner, noen liker  pupper, peniser, rumper, langt hår, busk og så videre. Så er det fetisjer, der spesifikke objekter og kroppsdeler er ekstra tennende. Dette er også greit. 

Det som blir problematisk er når fetisjer og smale preferanser blir så definerende og så omfattende at det er dét en ser etter i et menneske - altså ikke en person, men et objekt. Da handler det ikke om gjensidighet, men å tilfredsstille seg selv og bare seg selv. 

Dersom en person opplever opplever at den eneste grunnen til at en tiltrekker seg oppmerksomhet er én spesifikk ting, særlig i formative perioder, kan dette gjøre stor skade på selvbildet. En vet altså ikke om en relasjon handler om seg som menneske, eller fordi man har en penis, hvilket kan skape veldig mye usikkerhet om sin egenverdi. 

Nå er det slik at enkelte tenner på å bli objektifisert, eller har en matchende fetisj. Da har en gjensidighet. Det er dog sjelden at dette blir varige og/eller gode relasjoner. Men det kan skje. 

Så neste gang du reduserer et menneske til en bbc eller et par føtter, så ta en runde og sjekk om hvordan det hadde vært for deg; om det eneste interessante ved deg er at du har fullskjegg. 

Skam er stort sett en unyttig følelse. 

Det kan være greit å grave litt i det, hva er disse følelsene, hvor kommer de fra og kan du klare å se menneskene bak? 

Mange transkvinner ønsker ikke å operere bort penis og/eller ballene, og kanskje finner du kvinnen i dine drømmer. 

Mange muligheter her, og det at du er deg bevisst og ønsker å jobbe med noe du opplever som både problematisk og spennende, er et veldig bra utgangspunkt. 

Kudos. 

Må bare si at dette syns jeg var godt og innsiktsfullt skrevet. Som transperson kjenner jeg meg ganske godt igjen i særlig det med hvor ødeleggende for selvbildet det kan være å bli redusert til et levende objekt hvor det eneste som egentlig betyr noe for andre er hva man er, og hvordan man ser ut. Som trans kan man gjerne være veldig sårbar med tanke på utseende og hvordan man blir sett av omverdenen, og det kan gjøre det temmelig vanskelig å slippe noen innpå seg eller i det hele tatt inngå relasjoner. 

Uttaler meg mest generelt, og ikke spesielt rettet mot trådstarter som jeg forstår hadde et ordentlig forhold med, og var forelsket i en transperson. 

Takk for svar. Jeg vil bare si at jeg har stor respekt for at du sier hva du tenker i denne tråden! 

Jeg vet det er utrolig vanskelig og ødeleggende... Det er derfor jeg skammer meg. Jeg har sett hva den type interesse fra andre gjorde med hun jeg var sammen med tidligere. Jeg synes det var vondt å se på..

Vi hadde våre dager hvor vi sto opp sammen og hadde bare utrolige, herlige dager sammen. Og mange dager hvor hun følte seg helt fin helt til hun startet dagen på badet og så seg selv i speilet... Det var som om en helt annen persom kom ut av badet.. hun sa speilet knuste illusjonen om ot hun var i den kroppen hun følte hun hadde. Det er vanskelig å sette ord til, men jeg tror jeg skjønner hva hun mente til en hvis grad. Men jeg kan aldri si jeg skjønner det helt. For jeg er ikke i den situasjonen. Og det gjør/gjorde meg vondt å ikke kunne gjøre annet enn å oppmuntre, flørte,skryte og være kjærlig for å prøve å bryte ned den negative følelsen hun bar på...

Jeg unner ingen å være i en sånn situasjon. Det må være ett rent psykisk helvete til tider... Huff. Får vondt i hjertet av å tenke på og skrive dette nå.

Jeg mistet litt tråden i denne responsen men jeg håper jeg fikk frem hva jeg mente?

Jeg er ikke sikker på at jeg fikk helt med meg hva du skammer deg over, hvis det bare er et at du er tiltrukket av transpersoner. Måten du beskriver forholdet du var i høres ikke for meg umiddelbart ut som fetisjering eller noe å være skamfull over? Du var glad i henne og støttet henne som den personen hun var, er det jeg leser. 

Kan kjenne meg ganske godt igjen i sånn du beskriver hvordan hun så på seg selv også. Bare at jeg er ganske vant til å se meg selv i speilet, så det går stort sett bra. Men hvis jeg får se bilder som andre i familie og lignende har tatt av meg kan jeg bli trigget og få masse negative følelser.

Den ser jeg.. at man blir forberedt på det å møte seg i speilet, men blir "overasket" på en negativ måte om mån får se seg selv f6ea ut utsiden aom i et bilde?  Ikke kult...

Jo jeg skammer meg over at jeg over tid  trolig "savner" å være med ei som henne. At jeg er tiltrukket spesifikt til damer i den situasjonen hun var i. Damer med penis. Tror ikke det har noe med identiteten eller sexualiteten.. men en ellers feminin kropp er opphissende. Jeg ser ikke noe galt i å være tiltrukket til spesifike ting. Men jeg føler det upassende at jeg over tid har begynt å "crave" det for ren sexuell nytelse, iten noe emosjonelt eller romantisk utenom.. 

Det er vanskelig å sette ord på. Jeg føler jeg bare lager masse ordsalat her, men jeg håper folk i det minste får noen pekere på hva jeg prøver å komme frem til?

Beklager om det blir missforstått! 

Jeg har ikke noe imot LGBTQ+ samfunnet. Og jeg aktivt støtter saken i det offentlige, flag inkludert! 

Dagen vi alle kan elske hverandre uten noen form for fordommer basert på sexualitet, identitet eller romantiske interesser er en dag jeg håper å se i min levetid! 🫶